Mangler du grunnleggende innsikt i hvorfor du kommuniserer i digitale medier, er det egentlig ingen grunn til å gjøre det. Det er nesten bedre å ikke si noe, enn å si mye uinteressant.

Likevel velger mange virksomheter å si ting tilsynelatende uten mål og mening.

Nyhetssyken (la oss pent si “behovet for å fokusere først og fremst på å formidle våre egne, spennende pressemeldinger på forsiden”) på internett er i ferd med å avta litt, men fortsatt opplever jeg at et vanlig spørsmål jeg får i etterkant av foredrag og kurs er: «…men hvordan skal man klare å velge ut hva som skal komme på forsiden?»

Alt for mange har alt for mye å si, og alle skal si det høyest

Skal du stagge en foss, må du bygge en demning.

Problemstillingen er altså at man har så mye å si, og at det er så mange som skal si det, at det er vanskelig å prioritere. Det kan virke som om de prøver å stagge en foss med en vaskebøtte.

Men som alle vet: Skal du stagge en foss, må du bygge en demning. Er du lur, bygger du demningen ovenfor fossen. Ellers vil alt bare flyte rundt deg, og rive deg med på ferden.

Men hva skal vi gjøre? Vi må vite hva vi skal prioritere etter, og vi må sette noen i stand til å gjøre denne prioriteringen. For å kunne prioritere, trenger vi mål og mening, strategier og planer. På disse må det lages kvalitetsmekanismer som sikrer at innholdet som produseres er i tråd med virksomhetsstrategien vår.

For å skape reelle verdier, må noen klare å prioritere slik at kommunikasjonen vi skaper løser de oppgavene som brukerne våre har. Hvis ikke, bør vi la være. Svaret på denne utfordringen er å lage en strategi som fokuserer på innholdskvalitet.

Stagger du fosser med vaskebøtter? Eller er du flink til å sette brukernes behov først?